Bak kulissene: slik går et testopptak før intervjuet starter

Ti minutter som sparer en hel dag i klipperommet

Når jeg kommer til en lokasjon, pakker jeg ikke ut alt med en gang. Først setter jeg opp kameraet på stativ, plasserer en stol der intervjuobjektet skal sitte og tar et kort testopptak uten lys jeg har rigget spesielt. Det gir meg et ærlig utgangspunkt: hva rommet gjør med bildet av seg selv. Mange hopper over dette og går rett til lysene, men da vet de aldri hva de faktisk har forbedret.

Testopptaket er ikke et rituale. Det er et måleinstrument. Jeg ser etter skygger under øynene, vinduslys som endrer seg, lysreflekser og hvor mørk bakgrunnen blir. Det tar ti minutter, og de ti minuttene har gang på gang spart meg for en lang og irriterende klippeøkt etterpå, der man prøver å redde noe som burde vært løst ved stativet.

Slik gjør jeg selve testopptaket

Jeg ber en kollega eller en fra arrangøren sette seg i stolen. Er ingen tilgjengelig, setter jeg meg selv der og bruker selvutløser. Poenget er å ha en person med hode og skuldre i bildet, ikke en tom stol. Jeg tar tjue til tretti sekunder, og jeg lar vedkommende snakke, slik at jeg ser hvordan ansiktet beveger seg i lyset.

Kameraet står på samme høyde og avstand som under intervjuet. Jeg låser hvit balanse og eksponering, slik at kameraet ikke retter opp feil bak ryggen min. Automatikk kan skjule akkurat det jeg vil se. Deretter spiller jeg opptaket av på en ekstern skjerm, ikke bare på den lille kameraskjermen, som alltid ser penere ut enn virkeligheten.

• Samme kamerahøyde og avstand som i intervjuet
• Lås hvit balanse og eksponering
• Be personen snakke i tjue til tretti sekunder
• Se opptaket på en større skjerm

Å lese bildet kritisk

Her kommer den vanskeligste delen: å se det som er galt, ikke det som er fint. Jeg går gjennom bildet i en fast rekkefølge. Først ansiktet: er det jevnt belyst, eller faller en side av? Så øynene: er det lys i dem, eller ser de døde ut? Deretter bakgrunnen, kantene av bildet og til slutt alt som kan forstyrre, som en lysende lampe eller en blank flate.

Jeg pauser opptaket og zoomer inn på detaljer. Briller, glinsende panne og hår mot en lys vegg avslører seg ofte først når man ser nøye. Jeg noterer to eller tre ting jeg vil endre, ikke ti. Gjør man for mange justeringer samtidig, vet man ikke lenger hva som hjalp.

• Ansikt, øyne, bakgrunn, kanter, forstyrrelser
• Zoom inn på briller og hud
• Noter maks tre endringer om gangen

Justere én ting av gangen

Når jeg har listen, endrer jeg ett element og tar et nytt, kort opptak på ti sekunder. Flytter jeg hovedlyset litt mot siden, ser jeg om skyggen under haken mykner. Dimmer jeg lyset, sjekker jeg at huden ikke blir flat. Det høres tregt ut, men det går raskt, fordi hver endring har en tydelig effekt jeg kan peke på.

Jeg skriver kort ned det som fungerte: avstand fra lys til person, dimmenivå og vinkel. Notatene blir en del av lysdiagrammet jeg tegner for oppsettet. Neste gang jeg er i et lignende rom, starter jeg med disse tallene i stedet for å gjette. Da blir testopptaket en bekreftelse, ikke en leting.

Når testopptaket avslører at rommet er problemet

Av og til hjelper ingen justering. Et rom med vindu rett bak intervjuobjektet, eller en vegg som kaster grønnlig farge, kan ikke løses med lysstyrke alene. Testopptaket viser det raskt, og det er en fordel. Da kan jeg flytte stolen, trekke for gardinen eller velge en annen vegg, mens det fortsatt er god tid.

Jeg har lært å si fra tidlig. Hvis oppdragsgiveren har satt av et rom som ikke fungerer, er det bedre å foreslå et alternativ ti minutter inn enn å levere svakt bilde. Folk setter som regel pris på at man sier det rolig og viser dem opptaket, slik at de selv ser hva jeg ser.

Hva deltakerne gjør på kurset

På kurset går vi gjennom nøyaktig denne rutinen. Deltakerne tar sine egne testopptak i ulike rom, og vi ser på dem sammen. Jeg stiller spørsmål i stedet for å gi svar: hva ser du først, og hva forstyrrer deg? Det trener øyet raskere enn en liste med regler.

Etter noen runder merker de fleste at de ser feil tidligere og stoler mer på det de ser. Det er målet. Ikke et perfekt oppsett, men en vane som gjør at du oppdager problemet før intervjuobjektet har satt seg ned og før klokken begynner å gå.