Hva «lokasjonsrekognosering» betyr, og hvorfor det sparer deg for timer

Hva ordet egentlig betyr

I faget snakker vi ofte om rekognosering, eller bare «recce», når noen skal se på et rom før opptak. Ordet høres tyngre ut enn det er. Det betyr å finne ut hva rommet gir deg av lys, plass og strøm før du bestemmer hva som skal i bagen.

Jeg møter mange som hopper over dette fordi intervjuet er enkelt: én person, ett kamera, en stol. Men det er ofte de enkle intervjuene som går skeis. Et kontor med store vinduer mot vest oppfører seg helt annerledes klokka ti enn klokka tre, og det oppdager du først når du står der med utstyret allerede utpakket.

Rekognosering trenger ikke å være et eget besøk. Ofte holder en telefonsamtale med en kontaktperson, noen bilder av rommet og et par presise spørsmål. Poenget er å ta beslutningene hjemme, i ro, i stedet for midt i oppsettet med en ventende intervjuperson.

Vinduer: det rommet gir deg gratis, og det rommet tar fra deg

Vinduer er det første jeg spør om. Hvilken retning vender de, hvor store er de, og kan de dekkes til? Dagslys er et fint utgangspunkt, men det endrer seg gjennom dagen, og det har en annen fargetemperatur enn lysene dine. Blander du de to uten plan, får du ansikt med to ulike fargetoner.

Et vindu ved siden av intervjuobjektet kan fungere som en myk hovedkilde. Et vindu rett bak personen gir silhuett og forsøk på å kompensere med lys som kjemper mot himmelen. I det andre tilfellet er det ofte lettere å flytte stolen enn å skaffe sterkere lamper.

Spør også om gardiner, persienner eller tykke tepper. Et rom der du kan kontrollere dagslyset er et rom der du kan gjenta oppsettet fra intervju til intervju. Det er mer verdt enn en ekstra lampe.

• Hvilken himmelretning vender vinduene mot
• Kan de dekkes helt eller delvis
• Når på dagen skal opptaket gjøres

Takhøyde og vegger: de usynlige begrensningene

Lav takhøyde fjerner muligheten til å heve lyset over intervjuobjektet. Står stativet nær taket, blir skyggene under øyne og haken harde, og du har lite rom til å vinkle lyset nedover. I slike rom velger jeg ofte et mykere, bredere lys nærmere kameraaksen.

Veggene bestemmer hvor mye lys som spretter tilbake. Hvite vegger fyller rommet med et mykt, jevnt bakgrunnslys, men kan også fjerne kontrasten du ønsker. Mørke vegger gir dybde, men sluker lys, og da må lysene dine gjøre mer av jobben.

Se også etter blanke flater: glassvegger, skap med speilglass og malte overflater med glans. De gir refleksjoner du ikke ser før kameraet står på plass. Å notere dem på forhånd gir deg tid til å tenke flagg og vinkler i stedet for å improvisere.

Strøm og plass til utstyret

Batteridrevne lys gjør deg mindre avhengig av stikkontakter, men ikke uavhengig. Kameraet, monitoren og lydutstyret trenger fortsatt strøm eller ladede batterier. Spør derfor hvor kontaktene sitter, om det er ledig plass til en skjøteledning, og om lyset kan stå på i flere timer uten å lade.

Plass er det andre som ofte overrasker. Et lysstativ trenger fotavtrykk, og du trenger avstand mellom intervjuobjektet og bakgrunnen hvis du vil skille dem. I et lite møterom kan du måtte velge mellom avstand til bakgrunnen og avstand til lyset. Det valget bør du ha tatt før du kommer.

Jeg ber deltakerne på kurset om å sette opp en enkel pakkeliste ut fra romvurderingen, ikke ut fra vane. Da blir bagen lettere, og du tar bare med det rommet faktisk krever.

• Antall og plassering av kontakter
• Ladetid og batterikapasitet for lysene
• Gulvplass til stativ og kabler

Slik gjør du vurderingen i praksis

Start med fire spørsmål til kontaktpersonen, helst skriftlig: hvor stort er rommet, hva slags vinduer har det, hvor er strømmen, og kan vi flytte på møbler? Be om to eller tre bilder tatt fra der kameraet kommer til å stå. Det gir deg mer enn en lang beskrivelse.

Hvis du kan, kom tjue minutter tidligere enn avtalt og gå gjennom rommet med nettopp disse spørsmålene. Se på lyset i samme tidsrom som opptaket skal gjøres. Noter hva som er fast og hva som kan endres, og tegn en enkel skisse med stolens plass, kameraets plass og lysene.

Skissen er verdt å beholde. Neste gang du kommer tilbake til samme rom, har du et utgangspunkt, og du kan sammenligne. Dette er også grunnlaget vi bygger lysdiagrammer på senere i kurset.

Når rommet sier nei

Av og til er rommet rett og slett dårlig egnet: en trang gang, en kjeller uten vinduer eller en kantine med store glassflater og trafikk. Da er det klokt å si fra tidlig. Foreslå et annet rom, et annet tidspunkt eller et enklere oppsett fremfor å love noe du ikke kan holde.

Det handler ikke om å avvise oppdraget, men om å være ærlig om hva som er mulig. En kunde som får vite om begrensningene på forhånd, tar ofte imot et alternativ uten problemer. En som oppdager dem under opptaket, blir sjelden fornøyd.

Jeg har selv hatt intervjuer som ble bedre fordi vi byttet fra et fint, men umulig kontor til et lite, nøytralt rom med ett vindu. Rekognoseringen ga oss tid til å velge.